Å stille opp

I forrige uke fikk jeg telefon på jobb fra kona om svangerskapsblødninger.
Hun ble sendt til sykehuset i nabobyen siden gynekologisk poliklinikk og fødeavdelingen her hjemme er sommerstengt.

Etter å ha sagt i fra på jobb småløp jeg hjemover for å lufte bikkja og ordne mat til han og katta.
Måtte det om jeg ikke ville komme hjem på en stund.
Så var det rett inn til sentrum for å ta bussen til nabobyen og ca 3 timer etter at kona ringte var jeg hos henne.

Det endte med at kona ble værende på sykehuset i 2,5 dag til observasjon før hun fikk dra hjem.
Siden jeg pga. stresset ikke rakk å pakke med meg Ipad, laptop med filmer, lesestoff osv. ble dagene på sykehuset lange. I tillegg var det de aller siste dagene før lønning, så det var grenser for hvor mye lesestoff og annen underholdning vi kunne kjøpe.

Jeg valgte å bli på sykehuset med kona så jeg slapp flere lange reiseturer om det skulle skje noe.
Jeg kjedet meg dønn i hjel de dagene, siden eneste underholdning var mobiltelefon og 4-5 tv-kanaler.
Og siden det ikke skjedde noe dagene hadde det ikke gjort noe om jeg hadde vært hjemme.
Men for kona betød det mye at jeg var villig til å være der for henne.
Og siden hun kjedet seg like mye som meg, holdt jeg henne med selskap.

Dette betød mye for meg og, å kunne være der for henne.
For hun som er den gravide og bærer på barnet i 9 måneder med de fordeler og ulemper det innebærer, er den som må gjøre det tyngste arbeidet.
Og da er det viktig at vi som er fedre stiller opp for våre bedre halvdeler og viser interesse og deltakelse.
I forhold til kvinnen slipper vi billig unna og derfor må vi ta igjen på alle andre mulige måter.
Enten det dreier seg om å være til stede eller det å både lufte bikkja, bære ut søpla, mate katta, vaske opp og sette på klesvask i løpet av en dag. Mens hun hviler, for det krever mye energi å være gravid.
Og vi som er kommende fedre kan like godt med en gang vende oss til å måtte gi avkall på det avslappede liv=)

Astrid Lindgren og våre firbente venner

De som kjenner meg best vet det og jeg er den første til å innrømme det:
Jeg er sveafil, det vil si jeg er begeistret for omtrent alt som har med Sverige å gjøre.
Jeg liker språket, jeg drømte en gang om å flytte til Sverige, jeg elsker svensk pop/rock og svenske filmer.
I tillegg er jeg stor tilhenger av svenske kriminal forfattere og har lest mange svenske bøker på originalspråket.
Hvorfor jeg er sveafil vet jeg ikke, teoriene mine er mange.
Farmor som døde lenge før jeg ble født var svensk og mine beste minner fra barne-tv var blant annet filmatiseringene av Astrid Lindgrens historier, "Rädda Joppe - Död eller Levande" og når jeg switchet over på SvT; "Björnes magasin".

Nå er det fare for barnets oppvekst når far planlegger et Astrid Lindgren-regime for han/henne.
Jeg skal kjøpe inn en samleboks med alle filmatiseringene av Astrid Lindgren og se dette så ofte som mulig med barnet.
Mellom å fortelle historier fra barnebibler vil jeg lese Emil i Lønneberget med barnet på fanget slik kusina mi gjorde med meg når jeg var 6 år.
Dette er ikke kun for at barnet skal få de samme interessene som meg, det er en måte å mimre tilbake til barndommen samtidig som jeg får kvalitetstid med han/henne.
Og siden Astrid Lindgrens historier var blant de beste tv og litteratur-minnene mine, håper jeg at Astrid Lindgren bidrar til at barnet i senere liv kan se tilbake på like gode barndomsminner.
En måte å bidra for meg å bidra med det blir da å føre filmer og fortellinger av Astrid Lindgren videre.

Vår katt Champis

Noe jeg ellers vil gjøre for at barnet skal få best mulig barndom, er å fortsette å ha katt og hund gjennom hans/hennes oppvekst.
Ikke bare fordi jeg har gode barndomsminner med å ha dyr i huset, og med dyr håper å gi barnet like gode minner. Men også fordi oppvekst med dyr er bra for barn.

Vår hund Rex

I følge en artikkel på *http://www.klikk.no lærer barn med dyr i familien seg sosiale ferdigheter, de får bedre selvbilde og om de får delta i stell lære seg å ta ansvar og respektere dyr.
Dessuten kan dyr være en god venn siden de kan være stor trøst for barnet når det er lei seg.
Dessuten er det lettere for barn å betro hemmeligheter til dyret siden det ikke forteller videre
Ikke bare er dyr bra for barna også men for resten av familien.
For når man klapper et dyr frigjøres det endorfiner i kroppen, noe som gir økt følelse av velbehag.
Men en viktig ting, la aldri barn være alene med dyr.
Barn er nysgjerrige og utforskende av natur og kan lett finne på å stikke en finger i øret på f.eks. katten eller hunden.
Og har man en katt eller hund som har opplevd dette gjentatte ganger, har ikke det ellers så snille dyret andre måter å si tydelig i fra på enn ved å bite eller klore.
Noe som i verste fall kan bety sykehusopphold for barnet og avliving av dyret.
Men passer man godt på behøver man ikke være redd for dette.
Dyra jeg hadde i min barndom var gode venner, og jeg håper mine barn får like gode venner.


*http://www.klikk.no/foreldre/gladebarn/article689330.ece

22. Juli

Her forleden hadde vi ett-års markering for terrorangrepene den 22. juli som tok livet av 77 personer og vonde minner fra Regjeringskvartalet og Utøya dukket opp.
Det fikk meg til å lure, hvordan forklarer jeg mine barn om dette dersom de i en alder av 6 år spør?
Jeg husker selv jeg hadde fått med meg at det var noe som het krig da jeg var 6 år og jeg var da selv redd for krig i Norge.
Hva om mine barn da blir redd for ett nytt 22. juli?
En ting jeg hadde tenkt på var å fortelle en hvit løgn, men i følge Barneombudets nettsider om hvordan man snakker med barn om 22. juli står det man ikke skal fortelle usannheter for å berolige barna, men være nøye med å forklare på en slik måte at barna forstår og svar kun på det barna spør om. De behøver ikke alle detaljene.
Når mine barn blir gamle nok til å spørre snakker vi 5-10 år frem i tid, så da vil jeg understreke at dette var noe som skjedde for mange år siden.
Barneombud Reidar Hjermann sier i et intervju med Dagbladet at man kan si "dette er noe som nesten aldri skjer, og nå er mannen bak lås og slå". 
Jeg ville da brukt dette til å understreke at mannen kan ikke lenger gjøre noen vondt.
Jeg ville kanskje også forklare at etter at gjerningsmannen gjorde disse tingene, vet politiet bedre hva de skal gjøre for at noen ikke skal gjøre det samme igjen.
Reidar Hjermann sier også i et intervju med VG at det verste man kan gjøre er å ikke snakke med barna om det.
Barn vil kunne lure på hvorfor noen kunne utføre en slik handling, jeg ville da gjort som barneombudet sier på sine nettsider, at gjerningsmannen hadde syke tanker i hodet sitt og at dette er uvanlig.
Her ville jeg igjen understreket det som Reidar Hjermann sa til Dagbladet, at dette er noe som aldri skjer. Og at dette var mange år siden.

Etter å ha skrevet dette innlegget vil jeg gi følgende råd:

• Ikke kom med usannheter, vær åpen og ærlig men kom ikke med mer enn hva barn spør om.
• Gjerningsmannen sitter i fengsel og kan ikke skade flere.
• Spør barna om hvorfor, si at han hadde syke tanker i hodet og at dette er veldig sjeldent.
• Si at dette er noe som nesten aldri skjer.
• Når barna mine er gamle nok til å spørre om 5-10 år vil jeg si dette skjedde for mange år siden.

Kilder:

• http://www.barneombudet.no/22juli/rettssaken/
• http://www.barneombudet.no/hvordansnakkemedbarn/
• http://www.dagbladet.no/2012/04/17/nyheter/breivik/barneombudet/21162860/
• http://www.vg.no/nyheter/innenriks/22-juli/artikkel.php?artid=10057341

Ungene mine skal bli akkurat som meg

Dette er vel ikke akkurat en setning jeg har tenkt direkte selv, men det er vel visse sider med meg selv jeg håper på overføre til ungene.
Jeg skal i tidlig alder ta med ungene på fotballkamp så de kan begynne å heie på MFK som sin far, jeg vil ta med barna mine på tur med hunden så de selv kan lære seg å få godt forhold til dyr, X-box spilling, fisketur, se på fly og listen over hobbyer jeg vil ta med barna mine på kan fortsette i det uendelige.

Siden jeg jobber på sykehjem har jeg fått et utrolig godt forhold til eldre mennesker, håper jeg på at mine barn også får et godt forhold til eldre. Og hva er vel da bedre enn å ta seg ekstrajobb på sykehjem?
Som vordende far vil jeg vel tenke at ja, det hadde vært kult om ungene mine hadde likt å gjøre de samme tingene som meg.
Men dette er vel ikke bare fordi vi fedre vil skape kopier av oss selv, men også et uttrykk for å ville gjøre ting sammen med sine egne barn og da ting man liker å gjøre selv. Men hvis ikke barnet deler dine interesser så må man respektere det og heller finne seg i gjøre ting som ikke nødvendigvis er så spennende for oss selv,   men som barnet gleder seg over.
Det viktigste er at barnet har det godt og trygt og opplever at det har foreldre som stiller opp for det.
Jeg liker selv kun å se på fotball, ikke spille det. Men er det sommerferie, alle lekekameratene til barnet er bortreist og barnet da ikke har noen å spille fotball med vil jeg stille opp.
Liker ikke barnet mitt å stelle med dyr eller jobbe med eldre på sykehjem heller, så skal jeg ikke tvinge det på dem.
Det eneste jeg da vil kreve av mine barn er at de har likestor respekt som meg, om ikke større,  for eldre mennesker og våre firbente venner.
For å sammenfatte det hele på en kort måte:
Det er ikke så viktig for meg om mine barn vil dele mine interesser, så lenge de får en god barndom og respekt for omverdenen.

JEG SKAL BLI PAPPA

Jeg og kona har lenge hatt lyst til å få barn sammen, og hadde prøvd lenge, så at vi ble glade når vi en dag rundt månedsskiftet januar-februar 2012 så ordene "Gravid" i displayet på den lille plastpinnen, tror jeg ikke var noen stor overraskelse.
Jeg vet jeg i forrige innlegg skrev at graviditet dreier seg om at både mannen og kvinnen skal få barn i sammen, men akkurat da var jeg så stolt som en hane og tenkte: JEG SKAL BLI PAPPA.
Og i de kommende ukene kom noe som skulle bli en stor utfordring for den stolte hanen å ikke fortelle det til alle og en hver mann via Facebook før vi hadde nådd 12 ukers-grensen.
Og det kan være veldig lurt å holde seg til denne grensen, for det er større fare for spontanabort de  første 12 ukene, og da kan det være veldig deprimerende å måtte fortelle til 50 ++ venner og bekjente at dere mistet barnet. Selv var ikke vi så flinke, så jeg dømmer ingen.
Blir dette vanskelig så bruk nettforum som f.eks. www.barnimagen.no eller www.verdensbestepappa.no hvor man kan være anonym.
Facebookgrupper går an, noe undertegnede gjorde, men plutselig en dag på jobb viste 3-4 kolleger om det fordi en av dem hadde sett at jeg hadde skrevet innlegg og i sin uvitenhet trodd det bare var å spre nyheten videre.
Tilbake til den tie-tiden:
Det å tie ble vanskelig, det hendte innimellom jeg fortalte om nye personer jeg hadde betrodd meg til, og det samme måtte kona innrømme, og det gikk ikke lengre enn til 9.-10. uke før vi ikke holdt oss lenger og kunngjorde det på Facebook. 
Og det etter å ha fortalt det til våre nærmeste venner og familie først, for tro meg, de kan bli veldig skuffet om de får vite det via andre som har vært på Facebook.
Nå har 6 måneder gått, og jeg tror alle kjente nå vet den store nyheten, i tillegg til at konas mage er avslørende, men jeg sier det likevel igjen: JEG SKAL BLI PAPPA

Pappalitteratur

For meg så virker det som om utvalget av litteratur til den vordende far er en mangelvare.

Det virker som om det finnes mye som retter seg til moren, men ikke fult så mye til faren.

Derfor har jeg begynt med denne bloggen, for å kunne dele mine erfaringer med andre fedre i håp om å fylle igjen noe av det tomrommet mangelen  på pappalitteratur etterlater.

Bildet over er ikke ment å representere mangelen på pappalitteratur. Det er kun et tilfeldig utvalg av noe av den litteraturen jeg har boltra meg med de siste 6 måneden siden jeg fikk vite at jeg skulle bli pappa.

Rettelse: ...siden jeg fikk vite at kona og jeg skulle bli foreldre, for det å få barn handler ikke bare om at jeg skal bli pappa, men at kona og jeg skal få barn i sammen.

Derfor Ser dere på bildet over at det i stor grad ligger fremme gravid-litteratur som kanskje retter seg mest mot den blivende mor. 

For det er riktignok kona som er gravid og bærer på barnet, men det barnet er også mitt barn.

Dessuten setter hun pris på at jeg setter meg litt inn i hva som skjer inne i kroppen hennes nå mens barnet vårt holder på å vokse. 

Her må jeg legge til at for ikke lenge siden når kona mi klagde over kynnere, så skulle hun til å forklare hva det var, men jeg avbrøt henne fordi jeg allerede visste det etter å ha slått det opp noen dager før.

Dette gjorde henne imponert og hun skrøt videre om det.

Og for dere som måte lure: kynnere er sammentrekninger i livmoren som forbereder livmoren på fødselen.

Så her kommer mitt første råd til deg som skal bli far: less gravidlitteratur og sett deg inn i hvilke forandringer din partner gjennomgår under den 9 måneder lange prosessen.

Du legger et grunnlag for å bedre forstå hvorfor hun til tider er trøtt og sliten og derfor ikke orker å gjøre så mye i huset.

Det kan spare både partneren din for å måtte gjøre enn hva hun orker i huset og det sparer deg for irritasjon over at din partner ikke hjelper deg med oppvasken eller går så mye med hunden som hunden trenger.

Dessuten er det spennende for deg som pappa å følge med i utviklingen=)

I tillegg til å lese graviditetslitteratur vil jeg anbefale å laste ned graviditetsapper til mobilen. 

Disse viser i både bilder og tekst hvordan barnet utvikler seg fra uke til uke.

Her 

Det fins ikke så mange bøker som retter seg til oss pappaer som det finnes til mammaen, men noen søk på www.cdon.com hjalp meg å finne en liste på 5-10 norske bøker retter seg mot pappaen.

Nå leser jeg "Pappaboka" av Lars-Ludvig Røed og tidligere har jeg lest "Coola Pappor" av Martin Melin.

Sistnevnte er kun gitt ut på svensk, men er ikke det noe problem så anbefales den.

"Pappaboka" og "Coola Pappor" er bøker hvor forfatterne deler sine egne erfaringer med det å ha barn på en personlig og til tider humoristisk måte. 

Dette blir den type pappalitteratur jeg vil lese mest av når jeg skal sette meg inn i hva som venter meg til høsten; skrevet av en pappa som deler erfaringer på en personlig og humoristisk måte.