Å stille opp

I forrige uke fikk jeg telefon på jobb fra kona om svangerskapsblødninger.
Hun ble sendt til sykehuset i nabobyen siden gynekologisk poliklinikk og fødeavdelingen her hjemme er sommerstengt.

Etter å ha sagt i fra på jobb småløp jeg hjemover for å lufte bikkja og ordne mat til han og katta.
Måtte det om jeg ikke ville komme hjem på en stund.
Så var det rett inn til sentrum for å ta bussen til nabobyen og ca 3 timer etter at kona ringte var jeg hos henne.

Det endte med at kona ble værende på sykehuset i 2,5 dag til observasjon før hun fikk dra hjem.
Siden jeg pga. stresset ikke rakk å pakke med meg Ipad, laptop med filmer, lesestoff osv. ble dagene på sykehuset lange. I tillegg var det de aller siste dagene før lønning, så det var grenser for hvor mye lesestoff og annen underholdning vi kunne kjøpe.

Jeg valgte å bli på sykehuset med kona så jeg slapp flere lange reiseturer om det skulle skje noe.
Jeg kjedet meg dønn i hjel de dagene, siden eneste underholdning var mobiltelefon og 4-5 tv-kanaler.
Og siden det ikke skjedde noe dagene hadde det ikke gjort noe om jeg hadde vært hjemme.
Men for kona betød det mye at jeg var villig til å være der for henne.
Og siden hun kjedet seg like mye som meg, holdt jeg henne med selskap.

Dette betød mye for meg og, å kunne være der for henne.
For hun som er den gravide og bærer på barnet i 9 måneder med de fordeler og ulemper det innebærer, er den som må gjøre det tyngste arbeidet.
Og da er det viktig at vi som er fedre stiller opp for våre bedre halvdeler og viser interesse og deltakelse.
I forhold til kvinnen slipper vi billig unna og derfor må vi ta igjen på alle andre mulige måter.
Enten det dreier seg om å være til stede eller det å både lufte bikkja, bære ut søpla, mate katta, vaske opp og sette på klesvask i løpet av en dag. Mens hun hviler, for det krever mye energi å være gravid.
Og vi som er kommende fedre kan like godt med en gang vende oss til å måtte gi avkall på det avslappede liv=)