Å stille opp

I forrige uke fikk jeg telefon på jobb fra kona om svangerskapsblødninger.
Hun ble sendt til sykehuset i nabobyen siden gynekologisk poliklinikk og fødeavdelingen her hjemme er sommerstengt.

Etter å ha sagt i fra på jobb småløp jeg hjemover for å lufte bikkja og ordne mat til han og katta.
Måtte det om jeg ikke ville komme hjem på en stund.
Så var det rett inn til sentrum for å ta bussen til nabobyen og ca 3 timer etter at kona ringte var jeg hos henne.

Det endte med at kona ble værende på sykehuset i 2,5 dag til observasjon før hun fikk dra hjem.
Siden jeg pga. stresset ikke rakk å pakke med meg Ipad, laptop med filmer, lesestoff osv. ble dagene på sykehuset lange. I tillegg var det de aller siste dagene før lønning, så det var grenser for hvor mye lesestoff og annen underholdning vi kunne kjøpe.

Jeg valgte å bli på sykehuset med kona så jeg slapp flere lange reiseturer om det skulle skje noe.
Jeg kjedet meg dønn i hjel de dagene, siden eneste underholdning var mobiltelefon og 4-5 tv-kanaler.
Og siden det ikke skjedde noe dagene hadde det ikke gjort noe om jeg hadde vært hjemme.
Men for kona betød det mye at jeg var villig til å være der for henne.
Og siden hun kjedet seg like mye som meg, holdt jeg henne med selskap.

Dette betød mye for meg og, å kunne være der for henne.
For hun som er den gravide og bærer på barnet i 9 måneder med de fordeler og ulemper det innebærer, er den som må gjøre det tyngste arbeidet.
Og da er det viktig at vi som er fedre stiller opp for våre bedre halvdeler og viser interesse og deltakelse.
I forhold til kvinnen slipper vi billig unna og derfor må vi ta igjen på alle andre mulige måter.
Enten det dreier seg om å være til stede eller det å både lufte bikkja, bære ut søpla, mate katta, vaske opp og sette på klesvask i løpet av en dag. Mens hun hviler, for det krever mye energi å være gravid.
Og vi som er kommende fedre kan like godt med en gang vende oss til å måtte gi avkall på det avslappede liv=)

Astrid Lindgren og våre firbente venner

De som kjenner meg best vet det og jeg er den første til å innrømme det:
Jeg er sveafil, det vil si jeg er begeistret for omtrent alt som har med Sverige å gjøre.
Jeg liker språket, jeg drømte en gang om å flytte til Sverige, jeg elsker svensk pop/rock og svenske filmer.
I tillegg er jeg stor tilhenger av svenske kriminal forfattere og har lest mange svenske bøker på originalspråket.
Hvorfor jeg er sveafil vet jeg ikke, teoriene mine er mange.
Farmor som døde lenge før jeg ble født var svensk og mine beste minner fra barne-tv var blant annet filmatiseringene av Astrid Lindgrens historier, "Rädda Joppe - Död eller Levande" og når jeg switchet over på SvT; "Björnes magasin".

Nå er det fare for barnets oppvekst når far planlegger et Astrid Lindgren-regime for han/henne.
Jeg skal kjøpe inn en samleboks med alle filmatiseringene av Astrid Lindgren og se dette så ofte som mulig med barnet.
Mellom å fortelle historier fra barnebibler vil jeg lese Emil i Lønneberget med barnet på fanget slik kusina mi gjorde med meg når jeg var 6 år.
Dette er ikke kun for at barnet skal få de samme interessene som meg, det er en måte å mimre tilbake til barndommen samtidig som jeg får kvalitetstid med han/henne.
Og siden Astrid Lindgrens historier var blant de beste tv og litteratur-minnene mine, håper jeg at Astrid Lindgren bidrar til at barnet i senere liv kan se tilbake på like gode barndomsminner.
En måte å bidra for meg å bidra med det blir da å føre filmer og fortellinger av Astrid Lindgren videre.

Vår katt Champis

Noe jeg ellers vil gjøre for at barnet skal få best mulig barndom, er å fortsette å ha katt og hund gjennom hans/hennes oppvekst.
Ikke bare fordi jeg har gode barndomsminner med å ha dyr i huset, og med dyr håper å gi barnet like gode minner. Men også fordi oppvekst med dyr er bra for barn.

Vår hund Rex

I følge en artikkel på *http://www.klikk.no lærer barn med dyr i familien seg sosiale ferdigheter, de får bedre selvbilde og om de får delta i stell lære seg å ta ansvar og respektere dyr.
Dessuten kan dyr være en god venn siden de kan være stor trøst for barnet når det er lei seg.
Dessuten er det lettere for barn å betro hemmeligheter til dyret siden det ikke forteller videre
Ikke bare er dyr bra for barna også men for resten av familien.
For når man klapper et dyr frigjøres det endorfiner i kroppen, noe som gir økt følelse av velbehag.
Men en viktig ting, la aldri barn være alene med dyr.
Barn er nysgjerrige og utforskende av natur og kan lett finne på å stikke en finger i øret på f.eks. katten eller hunden.
Og har man en katt eller hund som har opplevd dette gjentatte ganger, har ikke det ellers så snille dyret andre måter å si tydelig i fra på enn ved å bite eller klore.
Noe som i verste fall kan bety sykehusopphold for barnet og avliving av dyret.
Men passer man godt på behøver man ikke være redd for dette.
Dyra jeg hadde i min barndom var gode venner, og jeg håper mine barn får like gode venner.


*http://www.klikk.no/foreldre/gladebarn/article689330.ece