Astrid Lindgren og våre firbente venner

De som kjenner meg best vet det og jeg er den første til å innrømme det:
Jeg er sveafil, det vil si jeg er begeistret for omtrent alt som har med Sverige å gjøre.
Jeg liker språket, jeg drømte en gang om å flytte til Sverige, jeg elsker svensk pop/rock og svenske filmer.
I tillegg er jeg stor tilhenger av svenske kriminal forfattere og har lest mange svenske bøker på originalspråket.
Hvorfor jeg er sveafil vet jeg ikke, teoriene mine er mange.
Farmor som døde lenge før jeg ble født var svensk og mine beste minner fra barne-tv var blant annet filmatiseringene av Astrid Lindgrens historier, "Rädda Joppe - Död eller Levande" og når jeg switchet over på SvT; "Björnes magasin".

Nå er det fare for barnets oppvekst når far planlegger et Astrid Lindgren-regime for han/henne.
Jeg skal kjøpe inn en samleboks med alle filmatiseringene av Astrid Lindgren og se dette så ofte som mulig med barnet.
Mellom å fortelle historier fra barnebibler vil jeg lese Emil i Lønneberget med barnet på fanget slik kusina mi gjorde med meg når jeg var 6 år.
Dette er ikke kun for at barnet skal få de samme interessene som meg, det er en måte å mimre tilbake til barndommen samtidig som jeg får kvalitetstid med han/henne.
Og siden Astrid Lindgrens historier var blant de beste tv og litteratur-minnene mine, håper jeg at Astrid Lindgren bidrar til at barnet i senere liv kan se tilbake på like gode barndomsminner.
En måte å bidra for meg å bidra med det blir da å føre filmer og fortellinger av Astrid Lindgren videre.

Vår katt Champis

Noe jeg ellers vil gjøre for at barnet skal få best mulig barndom, er å fortsette å ha katt og hund gjennom hans/hennes oppvekst.
Ikke bare fordi jeg har gode barndomsminner med å ha dyr i huset, og med dyr håper å gi barnet like gode minner. Men også fordi oppvekst med dyr er bra for barn.

Vår hund Rex

I følge en artikkel på *http://www.klikk.no lærer barn med dyr i familien seg sosiale ferdigheter, de får bedre selvbilde og om de får delta i stell lære seg å ta ansvar og respektere dyr.
Dessuten kan dyr være en god venn siden de kan være stor trøst for barnet når det er lei seg.
Dessuten er det lettere for barn å betro hemmeligheter til dyret siden det ikke forteller videre
Ikke bare er dyr bra for barna også men for resten av familien.
For når man klapper et dyr frigjøres det endorfiner i kroppen, noe som gir økt følelse av velbehag.
Men en viktig ting, la aldri barn være alene med dyr.
Barn er nysgjerrige og utforskende av natur og kan lett finne på å stikke en finger i øret på f.eks. katten eller hunden.
Og har man en katt eller hund som har opplevd dette gjentatte ganger, har ikke det ellers så snille dyret andre måter å si tydelig i fra på enn ved å bite eller klore.
Noe som i verste fall kan bety sykehusopphold for barnet og avliving av dyret.
Men passer man godt på behøver man ikke være redd for dette.
Dyra jeg hadde i min barndom var gode venner, og jeg håper mine barn får like gode venner.


*http://www.klikk.no/foreldre/gladebarn/article689330.ece