Ny tilværelse

Det er en stund siden siden jeg skrev sist nå. Og grunnen til det er vel ganske innlysende. Det å ha sitt første barn er hektisk, og man må nedprioritere mye, og pappabloggen har desverre vært en av de tingene.
For når jeg først har hatt tid til overs, i tillegg til jobb og skole, så har jeg prioritert hobbyene mine som fiilm og tv-titting, Playstation, hund og katt og andre ting.
Og her kan dere vordende fedre lære en viktig ting:
Har dere fritid til overs når junior endelig har sovnet eller at fruentimmeret har frigitt oss fra vårt familære ansvar, så prioriter hobbyene dine. Ikke føl at dere da må stille opp og gjøre noe for andre. Får når man f.eks. har stått på og vært superpappa og superektemann i 10-15 timer hver dag, så er en pause for å kunne prioritere helt egne interesser vel fortjent.

Pappatilværelsen er til tider et stress, som får deg til å rive deg i håret, til å ville forsvinne på en øde øy i ett år.Men for hver negativ ting med pappatilværelsen ville jeg kunne finne 10 positive ting. Og hver positive ting ville være 10 ganger så mye verdt som hver negative ting.

Det har vært ganger med skriketokter og dårlig humør fra guttens side som har framkalt det verste i meg.
Tanker om å filleriste ungen og skrike ut at han skal være stille har vært til stede, men jeg har aldri satt dem ut i livet.
Og for dere som må lure på om jeg er vel bevart som skriver dette, så kan jeg si at det er vanlig å tenke slik.
Jeg har fått det bekreftet av andre foreldre, mødre og fedre, både av bekjente og på diskusjonsforum.
Og som sagt, selv om gutten har fremkalt de verste sidene ved meg, ville jeg aldri drømme om å sette dem ut i livet. Jeg ville kastet meg foran et tog for guttens skyld og gjøre alt i min makt for å beskytte han.
Og de få gangene han ikke er på sitt verste, så kan han når som helst smelte meg, bare ved at jeg ser på han.

Alt sammen begynte en natt til fredag sist høst, jeg hadde nettopp skrudd på Xbox'en for en lenge etterlengtet spillstund, men så kom kona og fortalte veene var i gang.
Vi varslet våre familier og fødeavdeling, og de kommende timene ble sannsynligvis de mest rastløse i mitt liv.
Jeg luftet stadig bikkja for å ha sikret hans WC-behov, jeg skiftet lyspære på utelyset og mye mer fordi jeg ikke klarte å holde meg i ro.
På morgenkvisten dubbet jeg endelig av ca 45 min før kona mi vekket meg og sa jeg måtte ringe fødeavdelingen.

Jeg ringte fødeavdelingen og sa vi måtte få komme og at vi i mangel på transport trengte ambulanse.
Men når jordmoren jeg snakket med ikke forsto hvor vi bodde når jeg oppga adressen, til tross for at vi nesten bor i nabolaget til sykehuset, ante jeg ugler i mosen.
Det viste seg at jeg hadde ringt fødeavdelingen i Ålesund og ikke Molde!
Jeg fikk ringt opp riktig fødeavdeling og ambulansen kom etter få minutter.

Det bar til sykehuset og kona fant raskt ut at hun trengte smertestillende, og det fikk hun så fort det var mulig. Jeg varslet jobb og holdt venner og familie oppdatert via Facebook.
Konas/vår bestevenninne  Jenny tok heldigvis ansvar for hundeluft. For selv om barn og kone var viktigst, var det og viktig å tenke på at bikkja måtte ut og ivareta sine WC-behov.
De neste timene fortsatte med veer med jevne mellomrom og jeg tok noen turer ned i kiosken for å kjøpe mat og drikke. Kaffekannen på fødeavdelingen ble og hyppig brukt.
Og 14 timer etter at veene startet, kom vår Jens Einar til verden.
Jeg ble plutselig veldig svimmel, men satte meg heldigvis fort ned på en stol bak meg og ble godt ivaretatt av barnepleier.
Sånn er det når man bare har sovet 45 min. de siste 24 timene og noe man har ventet så lenge på endelig skjer.
Når jeg ble bedre og fikk se Jens Einar, og når jeg fikk holde han for første gang, var jeg nok verdens stolteste mann. Jeg var blitt pappa.

De neste månedene har som sagt blitt hektiske, og mye var enklere før man fikk barn. Men jeg ville ikke byttet det ut.

Det å bli far har gjort at jeg ser helt nytt på ting nå i forhold til før både fordi jeg forstår bedre hvordan det er for andre som har barn og fordi jeg ønsker å være bedre forbilde for sønnen min.
Hører jeg en skrikete unge på butikken, bussen eller flyet, irriterer jeg meg ikke like mye over det som før.
For litt siden sa jeg unnskyld til en jeg ikke hadde snakket med på noen år, ikke bare fordi den personen fortjente det, men fordi jeg ville være et godt forbilde for sønnen min.


Men her kommer noe som kanskje vil være en overraskelse:
Jeg har gått fra å være motstander av barnefrie fly og barnefrie soner på flyet, til å støtte det fult ut, som et resultat av å ha blitt far.
For jeg vet selv hvor deilig det er når man en sjelden gang har barnefri. Derfor kan jeg tenke meg hvordan ville kunne være for foreldre som ikke har hatt ferie for seg selv uten barn på en stund, og gleder seg til en barnefri uke, men så havner de rett foran/bak/ved siden av en barnefamilie med 2,3 eller 4 energiske og høylytte barn.
Samme med de som på andre måter, f.eks. via jobb har mye med barn å gjøre.
Hva skader det om flyselskapene setter opp et ekstra fly, eller har en egen sone på flyet for de som vil ha det rolig rundt seg når de reiser? NSB har jo stille vogner på regiontogene...

Til slutt vil jeg snakke om pappapermen jeg nettopp har begynt på. Jeg nyter det.
Riktignok må jeg stå tidlig opp de dagene kona har jobbet nattevakt, av og til etter kun 4 timers søvn.
Og det har vært ganger han har skriket så voldsomt av voksende tenner, luftsmerter i magen, mareritt og andre ting, at jeg skulle ønske det var en nødtelefon for foreldre.
Når du har en som krever så mye av din oppmerksomhet som et barn gjør, så kan det slite på styrke og tålmodighet.
Hva jeg ser på tv på dagtid begrenser seg , for spennende/skummel musikk og bråkete lyder fra thrillere og actionserier fremkaller mareritt hos gutten. Så her begrenser det seg til komedie.
Og nå for tiden er det "Modern Family" som er tingen. Fantastisk morsom serie, google it!
Men alle begrensninger og prøvelser til tross, når han ser på deg og smiler og ler av grimasene dine, når bare du og han er ute på trilletur, føler du at dette er virkelig livet. Du får betalt av NAV for å være sammen med ditt eget barn.